La oss snakke litt om nakenhet (og kunst)

Picassos «Women of Algiers (Version O)» gikk under hammeren hos Sotheby’s i mai. Verket gikk for 1,3 milliarder kroner og ble med det det dyreste verket som noensinne er solgt på auksjon. En lokal tv-stasjon som eies av Fox dekket rekordsalget, men da verket ble vist på tv, var brystene i motivet sensurert.

Altså, kom igjen a? Nå har det gått for langt.

#freethebluenipple

Hvor kommer dette fra? Det finnes lange tradisjoner for nakenhet i kunsten. Mens det stort sett ikke har vært greit å være naken i den virkelig verden, har nakenhet på lerret og papir vært helt legitimt. Mest fordi nakenheten som ble viet oppmerksomhet i kunsten ikke var «ekte» nakenhet. Det var guder og mytologiske- og allegoriske vesner, muser og feite puttier. Og da var det jo greit, alle vet jo at amor er naken, ikke sant?

Det var altså først når ekte mennesker fremstilles nakne at det ble et problem, en problematikk som til dels også gjør seg gjeldende i dag. (Inntil nylig ble feks foto av damer som ammer slettet fra Facebook og Instagram fordi innholdet kunne være støtende…)

Men, tilbake til kunsthistorien;

Edouard Manet malte «Olympia» i 1863, en tolkning av  Titians «Venus av Urbino» malt i 1538. Titians verk viser gudinnen Venus og faller inn under den kunsthistorisk korrekte nakenhet. «Olympia»  viser på den annen side et ekte, navngitt menneske. Det var kunstneren Victorine-Louise Meurent som satt modell for verket. Manet fremstillte Olympia som en prostituert som utfordret det male gaze ved å stirre intenst mot beskueren. Dette var for mye for samtidens publikum og maleriet vekte sterke reaksjoner.

Manet                                                                  Titian

Samme diskusjon som gjorde seg gjeldene i Paris på 1860-tallet er på mange måter fortsatt levende i dag og nakenhet i kunst kan fortsatt vekke harme. I oktober åpnet utstillingen Good morning America på Astrup Fearnley museet i Oslo. Her vises verket «Spiritual America» av Richard Prince fra 1983. Verket er et foto av et foto av en veldig ung og seksualisert Brook Shields. Bilde ble tatt med morens tillatelse for et mykpornomagasin som et ledd i å fremme Shields karriære.

Likhetstrekkene mellom Manets Olympia og bilde av Shields er slående. Forskjellen er jo at det ene er et fotografi, og av et barn. Fotoet har vakt rekasjoner og debatt i flere omganger, også her hjemme.

det er umoralsk, forkastelig og paradoksalt at Astrup Fearnley velger å vise frem et pornografisk bilde av en 10 år gammel jente, parallelt med at vi har en stormende debatt gående i norsk medier omkring pornografisk kriminalitet.
– Margrethe Farsjø i Aftenposten

For kan egentlig barneporno være kunst?  Og er det greit at (barne)porno er kunst, sånn egentlig? Og hvor går egentlig grensa mellom nakenhet og porno-nakenhet i dag?

Svaret er: Nei, kunstnere er ikke hevet over loven. Nei, all type nakenhet er ikke pornografi. Og nei, man skal kanskje ikke kunne stille ut, eller lage kunst, som innebærer barnepornografi.
– Yvonne Ruyter i Aftenposten

Slik bla. Ruyter nevner i sin kronikk bunner tanken om at dette foto i det hele tatt kan sies å være kunst i at kunstneren har valgt verket, en kunst-tanke som går til bake til innføringen av readymades i kunsten. Prince har heller ikke tatt fotoet selv, han har apropriert det av Alfred Stieglitz. Foto kan derfor sees som en kommentar på barneporno, og ikke som porno i seg selv.

Er Spiritual America egentlig pornografisk? Dette kan diskuteres. USAs ekvivalent for høyesterett, konkluderte i 1983 med at verket ikke hadde noen generell erotisk appell. Men selv om det ble bestemt av høyesterett at dette verket ikke kunne defineres som barnepornografi, er det likevel viktig å stille spørsmåltegn ved om barnepornografi bør være tillatt i kunst generelt.
– Yvonne Ruyter i Aftenposten

De fleste er enige om at barneporno ikke er greit. Mange er nok sikkert også enig i at dette fotografiet er vanskelig å svelge, selv om man godtar kunstprinsippet som ligger bak. Nakenhet i kunsten har vært litt ubehagelig i lange tider nå. Personlig hadde jeg et akutt tilfelle av Stendhals syndrom  på Lousiana under en Lucian Freud-utstilling i 2008 i møte med de gigantisk, på grensen til groteske, nakenportrettene hans. Men er ikke  meningen med kunst, i alle fall noen former for kunst, at den skal være litt ubehagelig, bevege og påvirke oss og være en kommentar til samfunnet vi lever i?

På en side kan det hevdes at et maleri ikke kan sees som ekte nakenhet overhodet.  Det er jo kun en visuell representsjon, eller tolkning, av en som er naken. Denne «dette er ikke en pipe»-argumentasjonen holder bare så langt. Et foto, et naken-selfie på avveie eller hevnporno på nett føles uansett krenkende for den det rammer.

Når man inkluderer foto og video (for ikke å glemme performance) inn i kunsten oppfattes ofte nakenheten som  veldig mye mer nakent enn den gjør i feks maleriform, ikke bare for den som er avbildet, men også for den som ser på.  På den annen side er det lite igjen som kan sjokkere når det kommer til nakenhet generellt. Som betrakter har man ikke bare sett mye nakenhet i kunsten, man har også sett mange nakne kropper i sitt liv, spesielt etter oppfinnelsen av snapchat.

Vi har jo alle sett peniser vi egentlig ikke ville se.