Noe av det jeg likte best med museologistudiene var alle museumsbesøkene og undervsiningsdagene som ble lagt utenfor studiestedet. Her var det som oftest museene vi besøkte som selv styrte dagsopplegget og vi utførte ofte oppdrag for de som ledd i undervisningen, som feks publikumsundersøkelser eller evalueringer av utstillingene. Like ofte var disse besøkene en omfattende omvisning, en titt «behind the scenes» og ett innblikk i den daglige driften. Gjennom disse turene fikk vi ikke bare et innblikk i den faktisk i driften og formidlingsprogramet ved museet, vi fikk også en større forståelse for hvordan det faktisk er å jobbe på museum og på hvor mange forskjellige ting du kan foreta deg som museumsansatt.
Du fikk dessuten møte fagpersoner utover akademikerne vi kjente fra Blindern, og du fikk påbegynt et kontaktnettverk med dine fremtidige kollegaer (selv om man kanskje ikke forstod det akkurat der og da, eller det var vanskelig å se for en hverdag utenfor studiebobla).
Gjennom disse besøkene møtte jeg mange svært åpenhjertige og engasjerte museumsfolk som var interessert i å høre hva det var jeg hadde og si, selv om jeg var en uklekket museolog. Men det var kanskje nettopp på grunn av at vi var studenter at de var interessert i å lære fra oss, like mye som vi var på besøk for å lære av museene. Vi studenter stod ikke bare utenfor museumsinstitusjonene og så ting på en annen måte enn de velletablerte museumsfolkene, vi var itillegg så ferske i fagfeltet at vi ikke var redde for å være direkte og stille spørsmål, både naive og reflekterte, gode og dårlige. (Finnes det dårlige spørsmål? Kanskje ikke.)
Nå har skuddet for et nytt studieår nettopp gått, og i den siste tiden har vi hatt besøk av flere studentgrupper fra Høgskolen i Sørøst-Norge. Denne gangen var det jeg som stod på museumssiden og skulle gi studentene omvisninger i museet og ett innblikk i museumshverdagen og hvordan vi jobber med samlingene i Telemarksgalleriet.
Som nyutdannet befinner jeg meg veldig ofte utenfor, eller i alle fall delvis utenfor, komfortsona. Det er et sted jeg liker meg godt og hvor jeg konstant utfordres til å lærer nye ting. Som relativt nyutdannet, ung museolog og fersk på museet fremstod dette like mye som en erfaring jeg ville vokse på, og lære av, vell så mye som studentene forhåpentligvis ville. Kanskje mer. Og det er akkurat slik det burde være, ikke bare for meg, men for museene generelt. Museene må aldri slutte å lære av de besøkende. Skole- og studentgrupper representere den brukergruppen som det er vaskligst for museene å nå: ungdom og unge voksne. Det er viktig å høre etter på hva slags spørsmål de stiller og hva de er opptatt av. Det vil ikke si at jeg synes det er en god idé for museene og hive seg på «kom og jakt pokémon hos oss»-bølgen eller andre hyper for en hver pris. (Det synes jeg nemlig ikke, men det er et helt annet blogginnlegg.)
Under besøkende i studietiden satt jeg ekstra pris på å møte unge museumsfolk. I tillegg til å være et levende bevis på at det faktisk gikk an å få jobb etter endte studer på humanistisk fakultet, assosierte jeg mer med en historiker på 30 år enn med en etnolog på 60. De viste meg at det gikk an å se for seg en karriere i museumsnorge, og at du kan lykkes hvis du vil og hvis du jobber hardt for å nå målene dine. Jeg har alltid heia litt ekstra på unge flinke folk, og derfor var jeg også ekstra opptatt av at disse studentene skulle få et fint opplegg hos oss.
Distriktsmuseologene 