Alle hjerters dag – hver dag på museer <3

I løpet av mine mange år som museumsvert har jeg sett min andel dates på museer. Smånervøse, storflirende nesten-par som forsøker å virke både smarte og vittige ved å kommentere utstillingene rundt seg.

Og som museolog vil jeg si: Jeg skjønner dere! Jeg er helt enig! Det finnes ikke et bedre sted å vurdere et menneskes egenskaper, dets vesen, enn på et museum. Er vedkommende nysgjerrig? Kunnskapsrik? Åpen? Kjedelig? Eier ikke tålmodighet? Et museumsbesøk gir deg svaret!

Selv bruker jeg skamløst museumsbesøk tidlig i screening-fasen når det gjelder en tilsynelatende likendes mann. For, det er mange fallgruver. Screeningen starter allerede før museumsbesøket, med et tilsynelatende uskyldig spørsmål: Så … hva er ditt favorittmuseum da?

Vanlige svar:

A) Veit ikke, går aldri på museer.

2) Teknisk Museum.

D) Et relativt kjent museum.

X) Et rart museum som sier noe om en sær interesse.

Så kan man tenke, dette virker da uskyldig? Helt greie svar? Vel, dette er det jeg hører:

A) Jeg er ikke nysgjerrig på noe, og jeg gidder ikke se på masse gamle ting. Også synes jeg kunst er skikkelig teit, i hvert fall sånn moderne. Jeg leser heller ikke bøker.

2) Varselslampe blinker. Er det museum vedkommende liker, eller det å leke? Det er bra å like å leke, men det er like nødvendig å like museer!

D) Phu! Personen har vært på et museum.

X) Hvis det er noe fint, som Kaktusmuseet i Kaktusistan – yay! Er det noe ikke-fint, som Masse-våpen-uten-noe-kontekst-museet i Våpenland – nay.

Her har man allerede lært mye!

I følge en undersøkelse på match.com er Astrup Fearnley Museet et populært sted å ta med noen på første date. Og det er jeg enig i. Under et besøk der lærer man mye om hverandre.

Det var en periode folk omtalte Astrup Fearnley som penis-museet, siden det var en del peniser å skue i kunsten. Såå himla mange peniser var det ikke, men greit – det er tydeligvis noe folk legger ekstra merke til. Men jeg synes det er innmari lite attraktivt når en voksen mann  begynner å fnise, peke og ta bilder av en kunstpenis. Det er litt sånn … Har ikke du en selv? Er det virkelig så morsomt?  Og så finner jeg ut at jeg rett og slett ikke kan treffe en mann som begynner å fnise som en nervøs tenåring av å se en penis. Da får jeg ikke akkurat stor tiltro til at han skal være noe avslappet rundt sin egen penis heller.

Også er det selvsagt kardinalsynden over alle kardinalsynder: tar han på kunsten?

Altså, klasser man med sine fettete fingre på kunst eller gamle museumsgjenstander, er det nesten ingenting som kan redde ens ære. Det bare gjør man ikke. Hvis han virkelig, virkelig har bodd under en stein og aldri har fått dette med seg, kan jeg under TVIL tilgi det én gang. Noen heller gjerne bensin på bålet ved å forvare seg med følgende standardfraser:

1. Du skjønner, jeg er et taktilt menneske.
2. Ja, jeg vet. Men jeg bare måtte!
3. Det kan ikke være så farlig om bare jeg gjør det?

Igjen, hva jeg tenker:

1. Spy. Det er ett taktilt menneske som ikke får tafse på noe annet levende menneske i aften i hvert fall. Og uansett om du er «taktil», du har fremdeles selvkontroll! Kjøp din egen kunst å grafse på.
2. Så du gjør det – selv om du vet det er feil? Det å ha respekt for noe, står ikke så høyt i kurs der altså.
3. Jo! For verden er dessverre full av idioter som deg, som tafser og banker og ødelegger kunst og museumsgjenstander hver eneste dag.

Så hva har man lært? Dette er tydeligvis en mann som anser seg selv som midtpunkt i verden og nekter å anerkjenne at noe er større enn seg selv. Og at noe skal vare lenger enn seg selv. Ikke akkurat gode karaktertrekk.

Men det er jo fint å finne ut av først som sist!

 

The Los Anne Dream

Det blir for dumt å klage over sommerværet når man først har valgt å bosette seg i Finnmark. I hvert fall når man kan bruke noen feriedager og reise lenger sør. Men jeg må innrømme det var ekstra deilig å besøke den nærmest solkremduftende utstillingen #AlexIsrael på Astrup Fearnley Museet, som konsentrerer seg om de utallige klisjeene rundt det solfylte Los Angeles.

⇑ Hva google images presenterer som Los Angeles.

Det er den amerikanske kunstneren Alex Israel som står bak alle verkene i denne utstillingen. Når jeg nå sitter i sofaen min i Alta, lukker øynene og tenker tilbake dit, er det pastellfarger, palmer og en knirkete pir som ramler inn i hodet mitt først. Så åpner jeg øynene og ser ut av vinduet. Her er det skyer og regn. Jeg lukker øynene litt igjen:

⇑ Bilder fra utstillingen. Pastellfarger, palmer og en knirkete pir.

Tidligere jobbet jeg som formidler på Astrup Fearnley, og jeg merker jeg har veldig lyst til å gå gjennom verk for verk, komme med ulike tolkninger og fun facts, knytte det til andre kunstnere og den store kunsthistorien – men jeg skal begrense meg. Faktisk, jeg skal ikke gå inn på det i det hele tatt. Spør heller en av museumsvertene!

Jeg skal heller ta for meg utstillingen sett i lys av en av de mest brukte og forhatte setningene i kunstformidlingsverdenen:

 «Verket handler om de assosiasjonene betrakteren selv får i møte med kunsten»

Mitt inntrykk er at det er mange som føler dette utsagnet er noe reinspikket tull. Verket kan jo ikke handle om det – det må jo være noe mer? Ellers virker det meget enkelt å lage kunst, legge alt ansvaret over på betrakteren. Men kunst kan umulig bare handle om det kunstneren selv har tenkt, ofte er også denne informasjonen utilgjengelig. Det er en ihjelsagt setning, men den er sann: man tar alltid med seg sine egne erfaringer når man betrakter et kunstverk.  Når jeg selv ser på kunst, ser jeg for meg at verkene består av flere lag av betydninger:

Det øverste laget: Det spontane førsteinntrykk.

Andre lag: Mine tanker rundt verkets tittel, form og betydning.

Tredje lag: Kunstnerens tanker rundt egen kunst. (Google er alles venn). Lese informasjon på veggtekster, brosjyrer, eller snakke med formidlere.

Fjerde lag: Verket som en del av kunsthistorien.

Men livet er for kort til å gå gjennom en utstilling og se alle verk lagvis. Og ofte synes jeg det holder med mine egne inntrykk, selv om det er mye kunnskap jeg ikke vil få med meg slik. Når jeg tenker over det, synes jeg det er interessant nok å oppdage hvilke tanker som dukker opp i hodet mitt, ut fra noe en annen har laget i en muligens helt annen betydning.

 

 

Uten et besøk i #AlexIsrael, hadde jeg nok ikke tenkt på Los Angeles denne dagen. Men ettersom jeg vandret på piren, så på de falske solnedgangene og det store solbrilleglasset – begynte jeg å tenke på alle inntrykkene jeg faktisk har av byen, menneskene, naturen og kulturen der. Det er en velkjent by som det likevel er vanskelig å få et ordentlig grep om. Hva er egentlig sannheten om Los Angeles? Er det konsentratet av den mytiske byen vi får servert her, eller er det den versjonen som kun finnes i drømmene om den?

Et sammensurium av sanger svirrer rundt i skallen ettersom jeg går rundt. Come on let’s go to where it’s fun. I want a slice of L.A. sun . What the hell am I doing drinking in L.A.? I’d be safe and warm if I was in L.A. California dreaming on such a winter’s day. Blue jean baby, L.A. lady, seamstress for the band. Hell-A, Hell-A, Hell Hell-A, Hell-A.

Er det Mulholland Drive eller Clueless som beskriver byen best? Beverly Hills, 90210 eller Six Feet Under?

Det finnes et kjent Andy Warhol-sitat: I love Los Angeles, and I love Hollywood. They’re beautiful. Everybody’s plastic, but I love plastic. I want to be plastic.

Jeg vil kanskje ikke være plastikk, men det var deilig å gå rundt i en pastellfarget drøm en times tid. Og jeg merker at for min del behøver jeg egentlig ikke å vite om  Alex Israel elsker eller hater Los Angeles, om dette er en kritikk, kjærlighetsærklæring – eller begge deler. Los Angeles har unektelig sneket seg inn i min bevissthet via populærkulturen, den er faktisk en del av mitt erfaringsgrunnlag – og det var det å kjenne på dette utstillingen viste seg å handle om for meg.

California love!

PS. Kom over denne etiketten i utstillingen, ved siden av det store, gule solbrilleglasset.  Folkens, skjerp dere. 

 

La oss snakke litt om nakenhet (og kunst)

Picassos «Women of Algiers (Version O)» gikk under hammeren hos Sotheby’s i mai. Verket gikk for 1,3 milliarder kroner og ble med det det dyreste verket som noensinne er solgt på auksjon. En lokal tv-stasjon som eies av Fox dekket rekordsalget, men da verket ble vist på tv, var brystene i motivet sensurert.

Altså, kom igjen a? Nå har det gått for langt.

#freethebluenipple

Hvor kommer dette fra? Det finnes lange tradisjoner for nakenhet i kunsten. Mens det stort sett ikke har vært greit å være naken i den virkelig verden, har nakenhet på lerret og papir vært helt legitimt. Mest fordi nakenheten som ble viet oppmerksomhet i kunsten ikke var «ekte» nakenhet. Det var guder og mytologiske- og allegoriske vesner, muser og feite puttier. Og da var det jo greit, alle vet jo at amor er naken, ikke sant?

Det var altså først når ekte mennesker fremstilles nakne at det ble et problem, en problematikk som til dels også gjør seg gjeldende i dag. (Inntil nylig ble feks foto av damer som ammer slettet fra Facebook og Instagram fordi innholdet kunne være støtende…)

Men, tilbake til kunsthistorien;

Edouard Manet malte «Olympia» i 1863, en tolkning av  Titians «Venus av Urbino» malt i 1538. Titians verk viser gudinnen Venus og faller inn under den kunsthistorisk korrekte nakenhet. «Olympia»  viser på den annen side et ekte, navngitt menneske. Det var kunstneren Victorine-Louise Meurent som satt modell for verket. Manet fremstillte Olympia som en prostituert som utfordret det male gaze ved å stirre intenst mot beskueren. Dette var for mye for samtidens publikum og maleriet vekte sterke reaksjoner.

Manet                                                                  Titian

Samme diskusjon som gjorde seg gjeldene i Paris på 1860-tallet er på mange måter fortsatt levende i dag og nakenhet i kunst kan fortsatt vekke harme. I oktober åpnet utstillingen Good morning America på Astrup Fearnley museet i Oslo. Her vises verket «Spiritual America» av Richard Prince fra 1983. Verket er et foto av et foto av en veldig ung og seksualisert Brook Shields. Bilde ble tatt med morens tillatelse for et mykpornomagasin som et ledd i å fremme Shields karriære.

Likhetstrekkene mellom Manets Olympia og bilde av Shields er slående. Forskjellen er jo at det ene er et fotografi, og av et barn. Fotoet har vakt rekasjoner og debatt i flere omganger, også her hjemme.

det er umoralsk, forkastelig og paradoksalt at Astrup Fearnley velger å vise frem et pornografisk bilde av en 10 år gammel jente, parallelt med at vi har en stormende debatt gående i norsk medier omkring pornografisk kriminalitet.
– Margrethe Farsjø i Aftenposten

For kan egentlig barneporno være kunst?  Og er det greit at (barne)porno er kunst, sånn egentlig? Og hvor går egentlig grensa mellom nakenhet og porno-nakenhet i dag?

Svaret er: Nei, kunstnere er ikke hevet over loven. Nei, all type nakenhet er ikke pornografi. Og nei, man skal kanskje ikke kunne stille ut, eller lage kunst, som innebærer barnepornografi.
– Yvonne Ruyter i Aftenposten

Slik bla. Ruyter nevner i sin kronikk bunner tanken om at dette foto i det hele tatt kan sies å være kunst i at kunstneren har valgt verket, en kunst-tanke som går til bake til innføringen av readymades i kunsten. Prince har heller ikke tatt fotoet selv, han har apropriert det av Alfred Stieglitz. Foto kan derfor sees som en kommentar på barneporno, og ikke som porno i seg selv.

Er Spiritual America egentlig pornografisk? Dette kan diskuteres. USAs ekvivalent for høyesterett, konkluderte i 1983 med at verket ikke hadde noen generell erotisk appell. Men selv om det ble bestemt av høyesterett at dette verket ikke kunne defineres som barnepornografi, er det likevel viktig å stille spørsmåltegn ved om barnepornografi bør være tillatt i kunst generelt.
– Yvonne Ruyter i Aftenposten

De fleste er enige om at barneporno ikke er greit. Mange er nok sikkert også enig i at dette fotografiet er vanskelig å svelge, selv om man godtar kunstprinsippet som ligger bak. Nakenhet i kunsten har vært litt ubehagelig i lange tider nå. Personlig hadde jeg et akutt tilfelle av Stendhals syndrom  på Lousiana under en Lucian Freud-utstilling i 2008 i møte med de gigantisk, på grensen til groteske, nakenportrettene hans. Men er ikke  meningen med kunst, i alle fall noen former for kunst, at den skal være litt ubehagelig, bevege og påvirke oss og være en kommentar til samfunnet vi lever i?

På en side kan det hevdes at et maleri ikke kan sees som ekte nakenhet overhodet.  Det er jo kun en visuell representsjon, eller tolkning, av en som er naken. Denne «dette er ikke en pipe»-argumentasjonen holder bare så langt. Et foto, et naken-selfie på avveie eller hevnporno på nett føles uansett krenkende for den det rammer.

Når man inkluderer foto og video (for ikke å glemme performance) inn i kunsten oppfattes ofte nakenheten som  veldig mye mer nakent enn den gjør i feks maleriform, ikke bare for den som er avbildet, men også for den som ser på.  På den annen side er det lite igjen som kan sjokkere når det kommer til nakenhet generellt. Som betrakter har man ikke bare sett mye nakenhet i kunsten, man har også sett mange nakne kropper i sitt liv, spesielt etter oppfinnelsen av snapchat.

Vi har jo alle sett peniser vi egentlig ikke ville se.

8 tips for å skape den gode kunstsamlingen

Denne uken ble jeg utsendt på seminar; «Hvordan bygge en samling? Strategier og prioriteringer i kunstmuseenes samlingsarbeid» om samlingsidentitet og samlingsstrategi i regi av museumsforbundet og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.  Seminardeltakerne bestod av meg og direktørene for de største kunstmuseene i Norge.  Det er kanskje en liten overdrivelse, men det var høy direktørfaktor, og ledelse og samlingsforvalterne i norske kunstmuseer var godt representert.

Foredragsholderne var Audun Eckhoff og Øystein Ustvedt (Nasjonalmuseet or kunst, arkitektur og design) Hanne Beate Ueland (Stavanger kunstmuseum), Gunnar Kvaran (Astrup Fearnley museet), Oda Gjessing, (Sparebankstiftelsen DNB), Guttorm Guttormsgaard (kunstner) og Øivind Storm Bjerke (uni. Oslo).

Dette er min oppsummering av seminaret. Punktene er basert på erfaringer, råd og samlingstrategier lagt frem av foredragsholderne.

Det er lurt å være gode på det de er realistisk å være gode på.

På norsk billedkunst er norske kunstmuseet best i verden.

Det er viktig å ha et langsiktig samleperspektiv.

Ha tydelig definerte samlingsmål, satsningsgrupper og målrettet fordeling av innkjøpsmidler som speiler satsningsgruppene.

Identifiser (for)mål og ambisjoner for museum og samling, og finn ut hva man vil berike i den allerede eksiterende samlingen.Tenk helhet i samling. Sats på nøkkelverk, serier, clusters av verker og større kunstverk. Og husk kvalitet fremfor kvantitet.

Viktig å ha en samlingsfilosofi, og husk å reflektere rundt egen samling.

Finn en nisje. Det er lurt å kapitalisere på samlingens egenart.Vær bevist andre samlinger og deres profil, og suppler hverandre. Balanser det regionale og det nasjonale, representativitet vs. lokal identitet.

Ikke kun tenk «Hva skal vi samle?» men også «Hvordan skal vi samle?»

Utarbeid profil gjennom en kombinasjon av utstillingsarbeidet og samling. Museets medieprofil burde knyttes til innkjøp så vel som utstilling og formidling.

Finn samarbeidspartnere, sats på deponi og innlån.

Bedrifter og private samlinger beriker kunstscenene da deres samlinger gjerne har et annet fokus eller de har andre forutsetninger for å samle.

Legater skaper frihet og en mer offensiv innkjøpspolitikk.

Man frigjør seg fra betingelser og føringer som ofte knytter seg til gaver og deponi.

Etikk er ofte situasjonsbasert

Er det ok å selge fra samlingen? Det kan rettferdiggjøres, ikke alle samlinger har et evighetsperspektiv. Salg kan skaffe midler for å berike innkjøpsbudsjettet. Det er i så fall viktig å være åpen rundt salg og avhending, og dette må formuleres i museets strategier.