Olje-showroom for framtidas unge

Ungdomspanel vil ha oljemuseum i Oslo så fleire kjem til å like oljeindustrien. Er museum riktig verkemiddel til det, og er showroom eigentleg synonym til museum?

Ungdomspanelet til olje- og energiminister Terje Søviknes har i dag levert rapporten «Energi, velferd og teknologi – på ungdommens premisser». «Det er vel ikkje museumsrelevant,» tenkjer vel du, og det tenkte eg også til eg las rapporten.

Åtte unge kvinner og menn har hatt «mandat om å se nærmere på formidlingsprofilen til olje- og gassindustrien. Vi tar ikke stilling til den konkrete politikken, men har sett på hva unge synes er viktig, og hvordan kommunikasjonen bedre bør innrettes for å nå de unge i befolkningen.»

Dei har 13 konkrete tiltak. Nokre av dei er dei obligatoriske «snakk ungdommens språk og gjer ting ungdom liker»-tiltaka:  Konkurransar ungdom kan delta i, bloggar og youtube-kanalar, kulare Facebook-side for departementet, fleire myndigheitspersonar og nærinstoppar på Snapchat

I tillegg føreslår dei at olje- og gassnæringa bør vere meir til stades i media, invitere skuleklassar på besøk, inititere meir kontakt mellom ingeniørar, studentar og ungdom og syne at dei får klimagassutsleppa i verda ned.

Dei siste fire tiltaka syner at ungdommane (dei er mellom 16 og 24, ,og dei fleste av dei har røysterett i haust; alle har det i lokalvalet i 2019) ikkje heilt forstår kva kunnskaps- og kulturinstitusjonar er.

La meg ta for meg eitt og eitt punkt:
«2. Vitensentrene bør få en mer framtredende rolle knyttet til temaet olje og gass. Det anbefales at det sammen med utstillingene også lages undervisningsløp for barnehage, barneskole, ungdomsskole og videregående skole tett knyttet til temaet «olje og gass».

Vitensentre er fint, det. Kreative måtar å skape engasjement for naturvitskap er positivt. Det er også bra at barn og ungdom kan lære teoretisk kunnskap med praktiske innfalsvinklar. Det gjer at fleire kan forstå korleis verda heng i hop. Men: Vitensentra bør gi kunnskap til refleksjon og kunnskap, ikkje som innprentingsinstitusjonar som gjer at alle elskar oljenæringa. Til det er vitensentra for viktige, og naturvitskapen for klok.

3. Omtalen av oljenæringen er relativ liten i norske skolebøker. Skolebøkene, særlig i grunnskolen, bør i større grad omtale oljenæringen.

Ingen næringar bør ha klippekort inn i skulebøkene.

6. Ungdomspanelet mener at det i Oslo-området er mindre forståelse for oljeindustrien enn for eksempel  på Vestlandet. Vi foreslår derfor å etablere et oljemuseum eller showroom i Oslo eller en oljeturné rundt i landet for å øke forståelsen og nærheten til
næringen.

For det første: Showrrom og museum er ikkje synonymt. Museum skal forske, forvalte og formidle eit fag på fagets premiss, ikkje på næringas. Å skape forståing for kva oljenæringa er er ei viktig oppgåve for eit museum, men å rekruttere til ei næring er ikkje ei oppgåve i seg sjølve. Museum skal ha akademisk fridom. Men det er hyggeleg at dei ønsker seg eit museum for å tiltrekke seg ungdommen. Det kan eg setje pris på.

7. Ungdomspanelet merker seg at man i Bergen har marinens dag, i Stavanger har man oljemessen, i Haugesund sildajazzen. Vi foreslår derfor en mini oljefestival i Oslo.

Godt den skal vere mini, berre. Då er det nesten greitt.
Bitter helsing,

Distriktsmuseolog i Volda

Foto: Norsk olje og gass. Bildelissens: CC BY-ND 2.0.

Knausgård åt skogen

For en god stund tilbake bestemt jeg meg for at jeg aldri skal lese noe av Knausgård. Med unntak av de få korte veggtekstene i Munchmuseets «Mot skogen: Knausgård om Munch» har jeg klart å holde det forsettet. Både lesingen og utstillingen viste seg å være en kort, forvirrende og relativt forglemmelig affære.

Når sant skal sies hadde jeg bestemt meg for å ikke se «Knausgårdutstillingen». Jeg hadde tenkt å gjøre en prinsippsak av det hele. Knausgård er uten tvil Kulturmannen over aller Kulturmenn. Men hva har  egentlig en forfatter på Munchmuseet å gjøre? Jeg kunne ærlig talt ikke se hva han skulle tilføye en kunstutstilling på et av Norges viktigste kunstmuseum. Omsider ble den fordomsfulle kritikeren i meg for nysgjerrig og da jeg var på sommerferie hjemme i Oslo tok jeg turen til Tøyen.

Utstillingen er bygget opp av fire ulike rom med hvert sitt overordnede tema: «Lys og landskap», «Skogen», «Kaos og kraft» og «De andre».  Slik utstillingens over- og underordnede titler gjenspeiler møter vi her den landlige og mer harmoniske Munch. Borgerskapets Munch som maler hageidyll, landskaps og portretter. Dette brekkes tidvis opp av skildringer av sjalusi, angst og ett og annet mord. Men selv i de mer dramatiske motivene ser det ut til at verkene ofte er valgt ut  og plassert med tanke på motivets bakgrunn heller enn forgrunn. Det er det nydelige landskapet og ikke den myrdede personen som står i fokus.

Alle verk i utstillingen så nært som ett tilhører Munchmuseets egen samling. Mange verk er aldri, eller sjeldent vist frem. Noe jeg også forstår skal være Knausgårds intensjon da han valgte ut verk i samarbeid med kurator.  Det siste verket, «Inger i solskinn» (1888), er innlånt fra KODE.

Knausgård skal ha rett i at når han, eller for den saks skyld hvilken som helst annen lekperson, får tilnærmet fri tilgang til Munchsamlingen vil han gjøre verksutvelgelse på helt andre vilkår og med andre begrunnelser enn en indoktrinert fagperson. Nye, eller andre, måter å tenke på kan være ett friskt pust og gi spennende resultater. Flere av verkene i utstillingen hadde jeg aldri sett før. Noe var veldig spennende og fikk meg til å undre meg over hvorfor dette verket ikke er mer kjent? Andre kunne godt ha forblitt på magasinet.

Karl Ove Knausgård ønsker med utstillingen å peke på vesentlige sider av Edvard Munchs kunstnerskap, uten å ta hensyn til biografi eller kronologi.  – Munchmuseet.no

Verkene som vises i de ulike salene på Tøyen er altså valgt ut på bakgrunn av en felles tematikk, eller koloritt, ikke på bakgrunn av datering, stil eller øvrig uttrykk. Det skilles heller ikke mellom skisser og ferdige, gjennomarbeidede verk. Alt stilles ut tett side om siste uten differensiering.  Det jeg synes var mest problematisk med «Knausgård sin utstilling» var antall utstilte verk. 143 kunstverk i en utstilling over fire saler ble rett og slett for mye. Utstillingen ble overveldende og museumstrettheten satt inn veldig raskt. Som besøkende følte jeg meg overlesset med visuelle uttrykk. Hode og øynene fikk liten tid til å hvile. Verkene mistet sin egenart og alt blandet seg sammen til en stor masse. Jeg pløyde igjennom utstillingen, om ikke på rekordtid, så i alle fall med en god personlig bestetid. (Banerekorden på Munchmuseet er vanskelig å slå da den holdes av en turistbuss fylt med cruiseshipturister som kun har kommer for å se Skrik.)

Rommene var mørke med alt lys fokusert i spotter mot rommets yttervegger.  Det var ingen etiketter, og verkene var nummerert mot klokka med verksliste tilgjengelig ved inngangen. I flere rom manglet nummerering på flere verk. Det er usikkert om dette var bevist eller resultat av slitasje eller hærverk. Den dunkle belysningen gjorde verkslista med den lille skriften svært vanskelig å lese, og det var tydelig at flere besøkende slet med å tyde den.

Veggfargene som var valgt ut til utstillingen fungerte godt. Det var også ett fint visuelt grep å kle veggene i temarommet «Skogen» med sortmalte finerplater som lot treets struktur skinne igjennom.

I utstillingens siste rom «De andre» vises en serie portretter Munch har malt av kjente og ukjente personligheter montert mot kanarigule vegger. En av salens langvegger viser utelukkende helfigursportretter. Om ikke utstillingen for øvrig hadde vært så overfylt kunne dette ha vært et interessant grep. Men fremfor å føle på spenningen mellom meg selv som tilskuer og portrettene i tilnærmet 1:1 størrelse morfer også disse sammen til en homogen suppe det overfylte hodet mitt ikke klarer å prosessere eller verdsette.

Først i dette siste rommet legger jeg merke til veggtekstene. Avslutningsteksten var veldig kryptisk og jeg går tilbake gjennom utstillingen for å lese alle i rekkefølge da jeg mistenker at de alle er deler av en sammenhengende tekst. Tekstene var korte, tidvis litt for poetiske men helt ok. Når har jeg ikke lest noe annet Knausgård har skrevet og av prinsippsaken nevnt tidligere kjøpte jeg heller ikke katalogen. Jeg kan dermed ikke uttale meg noe videre om Knaus’ betraktninger om Munchs verker.

Etter å ha besøkt utstillingen kan jeg med hånden på hjertet fortsatt ikke se hva Knausgårds bidrag skulle bestå av. Det er de stadig tilbakevendende ordene «nytt lys» og «nye innfallsvinkler» som gjør seg gjeldene også i denne utstillingen. I den evige jakten på fornyelse og revitalisering av museets samlinger kan det virke som om Munchmuseet gikk seg litt vill i publikumsfrieriet.

Ikke misforstå – Det er vanskelig å gjøre noe helt feil når det er snakk om en utstilling utelukkende bestående av verk av Edvard Munch. Munch er jo Munch tross alt! Utstillingen er dessuten arbeidet frem i samarbeid med Munchmuseets egen kurator Kari Brandtzæg. Slik jeg ser det bringer ikke denne utstillingen noe nytt til bordet når det kommer til forståelsen av Munchs kunstnerskap.

Munch selv fikk så vidt plass ved nødutgangen.

Portland Art Museum

Portland i mitt hjärta, låt mig besjunga dig nu!

Det er noe eget med Portland altså. En perfekt rusleby med utallige hyggelige nabolag å utforske. Det er jo hipsternes paradis med mange gode kaffesjapper og ølbryggerier, masse god mat, uavhengige butikker og mye som skjer på kulturfronten. I tillegg er folka der veldig trivelige. Det er ikke noe stress å reise alene når flesteparten er nysgjerrige på hverandre og liker å slå av en prat. Og det er jo ikke akkurat et utpreget Trump-vennlig område av USA, så det ble mange interessante og morsomme samtaler om dagens absurde situasjon.

Såpass hyggelig hadde jeg det i Portland at jeg bare rakk ett museum! Og da har jeg jammen meg hatt det hyggelig. Men nok Portland-skryt, over til museumsnakk. (Jeg sverger dette ikke er et sponset innlegg av hverken Visit Portland eller Munch-museet)

Valget falt på Portland Art Museum. Jeg visste absolutt nada om det på forhånd, annet enn at det mest sannsynligvis inneholdt kunst fra området.
Kjekt å vite: Dette museet aksepterer ikke ICOM-kort, det første museet i USA jeg har vært på som ikke gjør det. Men som resepsjonisten sa: There are over 30 000 museums in America, you can't expect every museum to be a member of ICOM!

Djeez-Louise, lady. Just asked a question!

Etter å ha betalt billetten (med glede), ble jeg anbefalt å ta heisen opp til fjerde etasje og jobbe meg ned til underetasjen der en underjordisk passasje ville ta meg til bygg to av museet. Lydig tok jeg imot kartet, gikk inn i heisen og trykket på knapp nummer fire. Dørene åpnet seg og jeg ble møtt av dette:

Dette kan jo bli artig, tenkte jeg da. Men hva er det egentlig jeg ser på? Hva slags utstilling har jeg kommet til? Men det var det ikke meningen at jeg skulle få vite. Etiketten til verket fant jeg, men ikke en eneste tekst som kunne fortelle meg hva slags utstilling jeg har kommet til. Det irriterer meg. Jeg vil gjerne vite om det er fra samlingen til museet og om det er noe tematikk her. Når det bare blir "kunst samlet i et rom" er det litt vanskelig å få en innfallsvinkel til det jeg ser på. Har verkene en fellesnevner? I såfall hvilken?

Og plutselig fant jeg en veggtekst for en annen utstilling, som var såpass integrert i den første utstillingen at jeg lurte lenge på om alt var samme utstilling eller ikke. (Det viste seg å være en egen utstilling)
Dette var en ganske vittig, liten utstilling. Favorittverket her var "Letter to Kenny G", der kunstneren unnskyldte seg over å ha gjort narr av ham opp gjennom årene. Tror kanskje mange kan kjenne seg igjen i det?

Ellers var det et museum slik mange museer viser seg å være: enormt forvirrende. Der jeg går rundt med en konstant følelse av å ha gått glipp av en hel fløy.

Det var en salig blanding av samtidskunst, moderne kunst og kunst helt tilbake til middelalderen. Og plutselig var det er stort rom med sølvtøy. Det hoppet jeg over.

Foto fra utstillingsrommene:

Men noe som var interessant var delen som representerte urfolkskunst. Som ofte ellers var dette skilt ut fra den andre kunsten, som en slags egen genre. For alle "indianere" lager "indianerkunst" som alle amerikanerne lager "amerikakunst", sant? Noen bilder fra denne delen:

Og en annen liten artig utstilling var om gamle museumsutstillingsdesign av en Yeon, som designet utstillinger på Portland Art Museum på 1930-tallet. Det var gøy å se noen eksempler fra hans utstillinger. Veldig symmetrisk og estetisk pent!

Jeg hadde en fin og litt forvirrende dag på Portland Art Museum. Men ikke like fin som Portland selv!

Mett på the Met

Ny dag, nytt museum! Denne dagen var det The Met(ropolitan Museum of Art) som stod for tur. Jeg trodde jeg ikke hadde vært her før, men ettersom jeg led av utallige dejavu hele dagen, hadde jeg nok det likevel. Det er riktignok 10 år siden sist jeg var her, men at jeg kunne GLEMME  at jeg var her? Shame on me.

Men for et museum! Et slikt gigantisk museum med alt fra romerske skulpturer til kinesisk porselen til egyptiske dyremumier til malerier av Rembrandt og lamper fra Tiffany’s. Etter nesten 5 timer måtte jeg rett og slett kaste inn håndkledet. Da hadde jeg hoppet galant (slik jeg alltid hopper) over hele antikken, kunst fra Asia og europeisk middelalderkunst – for å nevne noe. Jeg vet ikke hvordan det er for de fleste, men når jeg blir akutt museumsmett kan jeg plutselig ikke komme meg fort nok ut. Men det var ikke så lett! I 25 minutter surret jeg rundt med det helvetes forvirrende kartet som en elendig rettesnor. Jeg forstod uansett aldri hvilken etasje jeg var i. Uansett hvor jeg gikk åpnet det bare nye, store utstillingssaler seg foran meg.  Mot slutten trodde jeg litt på at jeg ikke var på ferie, men heller et slags dødens venteværelse. Eller kanskje i helvete selv? 
Heldigvis hørte jeg en dansk familie som så like slitne ut som meg, der faren triumferende proklamerte at han trodde han visste hvor utgangen var. Så da lusket jeg etter mine danske broderfolk som, mer via flaks enn farens dyktighet, fant veien ut til slutt. Så takk til Bo, Rasmus og Gitte!

Men nå var det egentlig ikke min desperate trang etter å komme meg ut av museet dette skulle handle om. For jeg hadde en storveis museumsdag! 

Museet er alt for stort og jeg sitter igjen med alt for mange inntrykk til å kunne systematisere en bloggpost. Så derfor blir det:

 «The Met – Fragmenter».  

Som dere ser er det nok av folk på dette museet også.

Dette var en utstilling jeg likte godt. Men hva de egentlig mener med å «reinterpreting its collection of modern and contemporary art», er ikke godt å si. Det var i hvert fall ingen spor etter nytenkning eller nytolkning i selve utstillingen, som dere kan se på følgende bilder:

Men utstillingen var bra, selv om ikke det var noe nytt å spore her. En kronologisk utstilling med kjente verk er ikke akkurat fornying. 

Men ellers var det mye fint å kikke på:


Har du muligheten, dra til the Met!

En liten hilsen fra MoMa

Ja, da er sommerferien igang! 

New York er heldigvis like så fantastisk som jeg husket det som. Det er så enormt mange ulike mennesker her, jeg tror jeg kunne sittet på en fortauskafé og bare glant på folk hele ferien og vært fornøyd med det. Men noen museer må jeg vel presse inn for å ikke bli til en creepy kikker. Så derfor tok jeg turen til Museum of Modern Art. (Og bare derfor.)

 
Det første jeg gjorde innenfor døren var å bli praiet av en dame som drev med en «Audio Guide Survey». Jeg bruker egentlig aldri Audio Guides selv, siden jeg foretrekker å lese veggtekster. Jeg føler meg alltid så bundet av lydfilene som tar så himla lang tid å høre gjennom sammenlignet med en veggtekst. Museumstrettet skal bekjempes der den kan!

 
Men museumsnerden i meg synes det virket gøy å være testperson, så jeg sa ja. Det var før jeg så hva jeg måtte drasse på. Et lite stativ med videokamera som skulle filme alt jeg gjorde i appen. Men dama ble så glad at jeg hadde ikke hjerte til å si nei. Hun lånte meg til og med mobilen sin når min ikke passet til utstyret. Tydeligvis ikke så mange som er så lette å overtale som meg! 

Uansett, det tok vel ca. 4 lydfilers varighet før jeg innså at audio guider er virkelig ikke min kopp kaffe. Spesielt ikke når det samme som blir sagt står på veggen og. I tillegg trodde flere at jeg gikk rundt med en slags selfiestang, så da ble jeg både flau og indignert over at de kunne tro jeg var en som går og konstant filmer meg selv. Hva tror de at jeg er? En blogger?! 

Etter en time kunne jeg endelig avlevere utstyret, og etter en liten prat kunne jeg vandre videre alene med en 50$ gavekort på Amazon i mailboksen. 

Den første utstillingen jeg så «i frihet», var en om kvinnelige kunstnere som drev med abstraksjon i etterkrigstiden. Det var en veldig fin og behagelig utstilling med kjente kunstnere som Lee Krasner, Lygia Pape, Helen Frankenthaler, Lygia Clark og Louise Bourgeois. Det var noe tekst som fokuserte på hvordan de slet med å bli tatt på alvor som kvinner, spesielt i en slik «maskulin» kunstform som abstraksjon. Men selv her ble Lee Krasner introdusert som «kona til Pollock», noe jeg synes var litt merkelig – i og med fokuset skulle være på at kvinnene var jaggu meg gode nok kunstnere i seg selv. Synes MoMa kunne hatt litt bedre tekster, det ble litt tamt og trygt. 


Deretter gikk jeg kappgang gjennom en dødens kjedelig utstilling: Frank Lloyd Wright at 150: Unpacking the Archive.

Snork! Jeg må innrømme at jeg liker best arkitektur når den er ferdig bygget, og ikke på skissepapapir. Rom etter rom med skisser, ark med uleselig skrift, byggmodeller, hyllende sitater, portretter og noen gardiner her og der. Det ble Frank Lloyd Wright på 150 sekunder. 

Da var både: 

Og: 

bedre utstillingsopplevelser. Men alt er veldig trygt presentert, det mangler litt … sha-pow! 

Høydepunktet ble egentlig den tilnærmet faste utstillingen med høydepunkter fra samlingen. Det er jo som å gå gjennom en kunsthistoriebok. Blir starstruck av å se så mange kjente verk samlet på ett sted. De finnes faktisk! De er ikke bare i bøker og på postkort. 

Vil alltid på fest når jeg ser dette maleriet!

Kort oppsummert var formiddagen på MoMa en fin affære. Det er mye fin og kjent kunst, men selve utstillingene kan bli litt vel blasse. Det er så mye spennende kunst her med så mye histore knyttet til seg, tenk på alt som kunne ha blitt formidlet her! Synd når selve utstillingene gjør kunsten litt uvesentlig og kjedelig. Det føles litt som at siden folk kommer til MoMa uansett, anstrenger de seg ikke for å overraske og engasjere sitt publikum. Eller er det nettopp fordi det er en slik turistmagnet de legger seg på en slik tørr linje? Ingen skal skremmes vekk fra moderne kunst? Men å gjespes vekk fra det er vel heller ikke så bra. 

En vandring i Brekkeparken

En solfylt dag i juni var jeg innom Brekkeparken i Skien. Selv om jeg er fra Grenland, er det årevis siden jeg var der sist og jeg tenkte det var på tide jeg tok meg en tur igjen. Jeg skal jo liksom være interessert i museer og slikt.

19747875_10158903313700075_250169443_o.jpg

Brekkeparken er et friluftsmuseum som er bygget rundt herregården Søndre Brekke fra 1710. Bygningen er tilbakeført i empirestil, for å formidle tiden da 1814-minister Niels Aall og hans familie bodde der. Niels Aall var handelsminister under forhandlingene om grunnloven på Eidsvoll i 1814. Utenfor er det en hage basert på hvordan hagen var på samme tid, i engelsk landskapstil. Ellers er det flere bondebygninger fra hele Telemark, den eldste en årestue fra 1300-tallet. I parken finnes også et arbeiderhjem fra tidlig 1900-tallet,  en gammel butikk fra Kleiva, lekestue, paviljong og andedam.

Sånn! Da var bakgrunnsinformasjonen i orden.

 

Det jeg ønsker meg av et friluftsmuseum  er en ukomplisert og fredfull vandring blant gamle bygninger og velduftende blomster. En slags utvidet parkopplevelse. Det kan godt hende jeg hadde satt pris på noen freske, museumshippe tilnærmelser ala blasting av skitten hip hop ut fra en bondestue eller et IKEA-innredet stabbur – men jeg tror egentlig ikke det. Av og til trenger jeg ren hygge og.

I Brekkeparken var det en utendørsutstilling kalt «Tidsvinduer». Rundt omkring stod det plansjer med informasjon funnet i arkivet til Telemark Museum. Et fint nok tilskudd til den ubekymrede parkruslingen.

19875822_10158903314695075_329841375_o

Jeg slang meg videre med på en omvisning for 70,-. Det er ingen av bygningene besøkende kan gå inn i uten en omviser, og siden utstillingene innendørs ellers var stengt virket dette som en god idé. Og det var det absolutt. Vi var bare to stykker på omvisningen, meg selv og en eldre herre som etterhvert viste frem en rasistisk tekstmelding før han plutselig forlot oss siden han hadde vært med omvisning her før. Litt lokal koloritt. Ellers var det fint å se inne i herregården, jeg tenker jo litt at det er jo egentlig slik det er meningen at jeg skal bo.

Som nevnt tidligere har bygningen blitt tilbakeført til empirestil, og i enkelte rom hadde konservatorene beholdt et veggområde der man kunne se alle de ulike veggfargene de har funnet ettersom de har gravet seg bakover i tid. Gøy å se hvordan huset har blitt forandret gjennom tidene.

 

Som dere sikkert har skjønt hadde jeg noen fine, bekymringsløse timer her i Brekkeparken. Det er ikke en opplevelse som slår meg i bakken på noe vis, men det var absolutt trivelig. Jeg tror nok også at min enorme koselighetsfølelse (og behov?) kom litt av det faktum at jeg dro fra Alta der det var kaldt og regnfylt og kom til dette som virket som et frodig paradis der fuglene kvitret og alle spiste softis.

 

 

 

Anmeldelse: Nettverksbyggeren Elsa Laula Renberg

Susanne har anmeldt utstillingen på oppdrag fra Museumsnytt og anmeldelsen republiseres her med tillatelse. Den er å lese i  nr 3/2017 eller som nettsak på museumsnytt.no.

Oppslag fra Museumsnytt 3/2017.

Utstillingen «Nettverksbyggeren Elsa Laula Renberg»  på Vefsn museum forteller en viktig og interessant historie om en foregangsperson i kampen for samers rettigheter, men den er ensformig bygd opp og visuelt lite spennende.

Sørsamiske Elsa Laula Renberg (1877-1931) var initiativtakeren til det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Fokuset i utstillingen ligger på Renbergs engasjement, hennes rolle som organisator og nettverksbygger. Privatpersonen Elsa Laula Renberg er også viet god plass. Hun vokste opp på tvers av landegrensene mellom Norge og Sverge men bodde store deler av sitt voksne liv i Mosjøen. Utstillingen på Helgeland museum avdeling Vefsn inngår i museets nye prosjekt «Samisk Helgeland». Målet med prosjektet, og da også med denne utstillingen, er å belyse den sørsamiske kulturen på Helgeland som ikke er særlig utforsket.

Utstillingen vises i rom for skiftende utstillinger i andre etasje på Vefsn museum. «Nettverksbyggeren Elsa Laula Renberg» består av 15 plansjer med foto og tekst, en liten håndfull gjenstander, en musikkvideo og en radiodokumentar. De konvekse firkantede plansjene, eller lysboksene, i ulike format er montert på søyler spredd rundt i rommet. En rød tråd binder bokstavelig talt utstillingen sammen; oppunder taker strekker en ulltråd seg på kryss og tvers mellom søylene.

Utstillingen «Nettverksbyggeren Elsa Laula Renberg» på Vefsn museum, Mosjøen består hovedsakelig av plansjer med foto og tekst. Foto: Susanne Grina Lange

Teksten dominerer
Utstillingen på Vefsn museum er svært teksttung. Man har forsøkt å gjøre det mer spennende ved å sette teksten ut i rommet.  Dette er ikke nok til å distrahere fra det faktum at utstillingen i det store og hele er bygget opp av plansjer. Tekstene er derimot godt skrevet. De var lettfattelige, informative og i passelig lengde per tema.

Utstillingen er tospråklig med tekster på norsk og sørsamisk, noe som vitner om at fokuset ligger på et lokalt publikum. Det finnes ingen engelsk oversettelse, eller formidlingsmateriell på andre språk, tilgjengelig i utstillingen. Dette bød på problemer for flere av de utenlandske turistene som besøkte utstillingen samtidig med meg.

Tekstene følges av en rekke historiske foto. Fotoene, som ble donert til Vefsn museum på 1990-tallet av Renbergs sønn, er gode og viser Renberg både som målrettet foreningskvinne, som familiemor og som reineier.

Forvirrende planløsning
Som publikummer var det vanskelige å forstå hvordan man skulle bevege seg i rommet og i hvilken rekkefølge tekstene burde leses. Ut fra innholdet i tekstene trakter man åpenbart etter en kronologisk fremstilling, men i den fysiske utstillingen er dette verken tydelig eller konsekvent. Selv om hver plansje omhandler et avgrenset tema supplert med foto, faksimiler, gjengivelser av korrespondanse etc. henvises det flere steder til andre tekster i utstillingen. Flere ganger kom jeg til en tekst som bygget videre på informasjon jeg ikke hadde vært borti enda og det ble dermed vanskelig å følge narrativet.

Tanken om at ulltråden kanskje var ment å fungere som veiviser ble fort avkreftet. Ved å følge tråden hang verken kronologi eller tematisk utvikling på greip. Den røde ulltråden ser da ut til å være et rent estetisk og symbolsk grep – en visualisering av nettverker Renberg bygget opp.

Delen av utstillingen som handlet om landsmøtet i 1917 står som et tydelig uttalt sluttpunkt for utstillingen. Denne plansjen er plassert på hedersplassen på utstillingsrommets fondvegg hvor alle de røde trådene i taket møtes i en symbolsk flette. Her støter vi i midlertid på enda et eksempel på problemer ved utstillingens kronologi; innen vi har kommet til møtet i 1917 har man først vært innom Renbergs død i 1931, hendelser i tiden etter andre verdenskrig og utviklingen videre frem mot åpningen av Sametinget i 1989.

Foto fra det første Landsmøtet i 1917 har fått en sentral plass i utstillingen. Foto: Susanne Grina Lange

Gjenstander i skyggen
«Nettverksbyggeren Elsa Laula Renberg» er en utstilling hvor gjenstander er redusert til et supplerende element. Gjenstandene er lånt inn fra Rana museum og Renbergs familie, blant annet en komse og skobånd som har tilhørt Renberg. Kanskje mest interessant av gjenstandene er hennes deltagermerket fra møtet i 1917 og en rekk telegrammer, inkludert en lykkeønskning fra Kong Haakon.

Monteret med gjenstandene er plassert i et hjørne av utstillingsrommet for seg selv. En utstilling som lener seg så tungt på foto og tekst som denne gjør, kunne tjent på å gi noen få utvalgte gjenstander en mer sentral plass. Jakkemerket fra 1917 peker seg ut som et klart fokuspunkt, men blir bokstaveligtalt satt i skyggen av de lysende tekstplansjene.

«We are still here»
Litt til siden av utstillingsrommet, sammen med monteret med gjenstander, finner vi den delen av utstillingen som handler om samisk identitet i dag. Utforming og innhold skiller seg fra resten av utstillingen, blant annet ved at denne delen ikke er knyttet sammen med den røde ulltråden og at tekstene kun står på norsk.

Dette er helt klart den spenstigste delen av utstillingen. Her vises musikkvideoen til sangen «We are still here» av Sofia Jannok og man kan lytte til, og lese, P3-dokumentaren «Kampen for sameskolen» på nettbrett. I tillegg finner man boken 60 damer du skulle ha møtt: Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt oppslått på tegneserien om Elsa Laula Renberg. Boken, som er skrevet av Marta Breen og illustrert av Jenny Jordal, har form av en serie av korte tegneserier tilegnet viktige norske kvinner. Tegneserien oppsummerer Renbergs liv, virke og bedrifter på en god måte, og oppsummerer også på mange måter utstillingen. Forskjellen her er at Breen og Jordahl har gjort det på en kreativ og kortfattet måte over to A4-sider.

Konveks lysboks med en av utstillingens få gjenstander. Komsen som ble brukt av familien Renberg er lånt inn fra Rana museum. Foto: Susanne Grina Lange

Større kontekst
Ved å ta for seg Elsa Laula Renbergs liv og virke, belyser man veien frem mot det første samiske landsmøtet. Renberg var en sterk foregangskvinne og forståelig nok vakte hun, så vel som saken hun gikk i bresjen for, mye motstand og kritikk. Denne kritikken har fått en kunstig liten plass i utstillingen. Generelt sett hadde utstillingen hatt godt av en større kontekst. Bakgrunnen for mobiliseringen for samers rettigheter kunne med fordel fått større plass, og fornorskingsprosessen er kun nevnt som i en bisetning.

Motivasjonen og målet med utstillingen slik den fremlegges av i invitasjoner å presentere pioneren Renberg og gjøre den sørsamiske kulturen i Helgeland bedre kjent. De ønsker samtidig å få publikum til å reflektere over hva engasjement er for dem og over hva de selv er villige til å kjempe for. Hvordan de rent praktisk forsøker å oppnå disse refleksjonene hos publikum er uvisst. Uavhengig av om museet oppnår siste del av målsettingen sin eller ikke, forteller den om en interessant personlighet med et kraftig engasjement, om viktige pådrivere og om store urettferdigheter. Dette alene burde kunne sette i gang tankemaskineriet hos de aller fleste.

Utstillingen gir innsikt i en viktig og interessant del av samisk og norsk historie som flere burde være kjent med. Men utstillingen blir for ensformig og tam. Renberg og det hun symboliserer hadde fortjent en mer spennende utstilling.

PLUSS: Fine fotografier. Interessant historie med nasjonalt perspektiv.
MINUS: Ensformig utforming med mye tekst.

INFO OM UTSTILLINGEN:

NAVN: Nettverksbyggeren Elsa Laula Renberg
STED: Helgeland Museum avdeling Vefsn
TID: 4. februar 2017 – april 2018.

Prosjektleder: Kari Sommerseth Jacobsen
Kuratorer: Katrine Remmen Wiken og Cecilie Andresen
Utstillingsdesigner/ fotograf: Bjørnar Pedersen og Jens Remmen WikenI samarbeid med: Sijti Jarnge i Hattfjelldal
Utstillingen er støttet av: Fritt ord og Sametinget

Susanne Grina Lange
Museumsnytt nr 3/2017